Hundens opprinnelse

Hvor stammer hunden fra?

Det kan ikke gis noe bestemt svar på det spørsmålet. Tam hunden (canis familiaris) tilhører, i likhet med bl.a. reven, ulven og sjakalen, de såkalte candier. Men når, hvor eller hvordan den er oppstått, det vet man ikke med sikkerhet.

Er det da ikke tilfelle at hunden stammer fra ulven?

Resultatene av den vitenskapelige forskning som har vært drevet for å klarlegge tam hundens avstamming, kan i hovedtrekkene sammenfattes i tre forskjellige hypoteser:

• at den nedstammer fra en utdødd villhund,
• at den har utviklet seg som en sidelinje av ulven,
• at den er oppstått ved krysning av ulv og sjakal.

På grunnlag av skjelettfunn har man kunnet skjelne mellom 5-6 forskjellige opprinnelige hundetyper. Men disse skjelettfunn, av hvilke de eldste er omkring 12000 år gamle, stammer alle fra hunder som allerede hadde sluttet seg til mennesket.

Hvordan slutter hunden seg til mennesket?

I lang tid før det skjedde, hadde hundeflokken fulgt menneskeflokken på behørig avstand og til en viss grad levd  av de rester som menneskene etterlot seg. De hunder som våget seg nærmest og samtidig var tilstrekkelige forsiktige til ikke å bli slått ihjel og spist av menneskene, klarte å skaffe seg mest næring. Av og til fanget vel mennesket valper uten straks å spise dem. Kanskje lå det en bevisst tanke bak, nemlig den å holde hunden i live til dårligere tider som mat reserve. Kanskje var motivet mer følelsebetonet, idet valpen ble adoptert av en kvinne som hadde mistet sitt barn. Hos primitive folkestammer forekommer det ennå at kvinner ammer både barn og hunder. Det er jo ikke noe å undre seg over at en valp som ble ammet på denne måten kom til å føle samhørighet med menneskene.

Når og hvordan begynte menneskene å bruke hunden i sin tjeneste?

Til å begynne med ble hunden sikkert først og fremst betraktet som mat reserve. Forholdsvis sene skjelettfunn viser merker etter mennesketenner. Men etterhvert oppdaget mennesket at hunden kunne gjøre nytte for seg også på annen måte. Om natten var de store rovdyr menneskets verste fiende. Her kom hunden til å være til stor hjelp. Takket være sine høyt utviklede sanser, først og fremst lukt og hørsel, merket hunden faren som nærmet seg lenge før mennesket ante uråd. Riktignok var ikke hundens reaksjon uttrykk for annet enn ren og skjær skrekk, men virkningen var like god for det. Mennesket ble advart i tide og kunne motta den angripende rovdyrflokk med skrik, skrål, stener og stokker. Hunden var blitt vakthund.